Barteby...

Jeg ser ennå salen
full av liv
Her møttes vi
Her lekte vi
Her sov vi
tidlig som sent

Mangt et sinn ble formet her
lært opp i kunster som nå er glemt
De levde så kort!
De levde
så kort
Noen ord
på et ark
Og så intet

En ensom mann
står der nå
standhaftig
Hans kall var å lære bort
men hva har han selv lært?
Tomhet
Intet
Det er tung lærdom

Så står han der
og snakker
ut i salen
Salen, salen!
Vi forlot deg...

-I

For å overleve i Drittaheim, kreves kondisjon, styrke, mental styrke, mentale ferdigheter, godt syn, og en sunn frykt for dårlige gener. Å tilegne seg disse ferdighetene, er ikke gjort på en dag. 90 dager må til. Dette forklarer 90 dagers inaktivitet.

Men nå er egenskapene her. Mindre tid skal brukes på å overleve, mer på å blogge. Vi VET at Norge trenger denne røsten. Røsten som løfter en finger mot alle som tenker på å flytte hit, og advarer..

Dette er et løfte, til dere trofaste lesere, dere som er inne hver dag, for å lese nye eskapader fra Trondaheim:


Det er alltid mer

-B

Det har blitt sagt at det minste kvantumet av kultur er hvordan man innreder sitt eget kjøkken. Selv innad i et lite lokalsamfunn kan det være store variasjoner i kjøkkenvaner, noe som skaper allslags irritasjon hos overnattingsgjester og lignende. Så tenk da hvilke gnisninger som må oppstå når en ung mann kommer til Norge fra... varmere strøk... og tar med seg alskens rar kjøkkenkultur i kofferten!

Det er dessverre dette som har skjedd i mitt bokollektiv. La meg gjenfortelle mitt første møte med felleskjøkkenet her jeg bor nå: Jeg noterer meg at kjøkkenet er knøttlite (Hva annet kan man forvente for under 3000 i måneden?), garantert ikke pusset opp på minst 20 år (Igjen, hva kan man forvente?)... Og så kjenner jeg lukta. Det lukter ikke død rotte av sluket, slik det gjør i noen kjøkken. Det lukter heller ikke svidd, slik det gjør i veldig mange kjøkken som brukes av studenter. Det lukter rett og slett...

Hvitløk.

Jeg ser igjennom skuffene, og synet som møter meg er mildt sagt sjokkerende. En hel skuff er dedikert utelukkende til hvitløk, og ikke noe annet. Jeg spør meg selv hva som kan være vitsen med slikt, og går inn for å finne det ut. Etter litt inngående research finner jeg ut at hvitløk faktisk er en essensiell ingrediens i spansk kokkekunst. Plutselig fortoner det hele seg mye klarere for meg. Det er da klart stakkars Gonzalo skal få ha hvitløken sin i fred, og det er helt naturlig at han må kjøpe inn i store kvanta, forbruket hans tatt i betraktning.

Men dette satte meg på idéen om å finne ut det jeg kunne om spanske kjøkkenvaner, ut ifra felleskjøkkenet her i gården. For det første, bare for å få det ut av verden: Ja, spanjakker spiser med kniv og gaffel (som lukter hvitløk), de spiser av tallerkener (som lukter hvitløk), og de drikker av glass (som lukter oreg...hvitløk). Når det er sagt, er det også mange forskjeller, som jeg skal liste opp her:

1. Spansk kokkekunst involverer ikke teknikken "å blande ting". Dette ser man tydelig på det totale fraværet av store boller og visper.
2. Spanjoler er ikke særlig glade i brød, derav mangelen på brødkniv.
   
3. De spiser pasta med kokevannet, derfor er dørslag unødvendig.
4. Når en spanjol steker ting, er det en litt annen praksis enn den vi er vant til som gjelder. Det som stekes skal ikke snus (ingen stekespader) og det skal enten være kjempestort eller bittelite. Det finnes derfor to stekepanner her, en gedigen greie man kan helsteke villsvin i, og en knøttliten sak som egner seg bedre til f.eks. ett enkelt speilegg. (Greit, det var en av normal størrelse også, men den var ødelagt. Jeg prøver å fylle ut lista mi her, okei?)

Jævelen har heller ingen ostehøvel, men det er kanskje ikke så rart.

-I

Det har i tidligere innlegg på denne bloggen blitt påpekt at kollektivtilbudet i Trondheim kan sies å være mildt sagt middelmådig. Man skulle derfor tro at de innfødte ville finne på andre måter å ta seg fram på, det være seg Volvo V40, traktor eller rett og slett gamlemåten med å gå. Imidlertid viser det seg at den lokale infrastrukturen er uegnet også til disse fremkomstmidlene.

Jeg har en god venn som ikke bor så langt fra meg, og som jeg liker å besøke med jevne mellomrom. Når jeg sier "ikke så langt fra meg", mener jeg såklart i luftlinje. Bilveien mellom bopælene våre er ca. 5 ganger så lang, og gangveier har man tydeligvis ikke hørt om her. Likevel prøvde jeg å finne en mer direkte rute, ikke ulikt Christopher Colombus da han forsøkte å finne sjøveien til Pakistan. Dette er en gjenfortelling av ferden:

Etter å ha fulgt bilveien et stykke, tok jeg en brå høyresving og bevegde meg ut i det ukjente. Det første som møtte meg var et gudshus av type "kirke". Jeg kan ikke si jeg er noen tilhenger av slikt, men det gir ihvertfall lokalbefolkningen et motiv for å vaske seg med, om ikke korte, så ihvertfall jevne mellomrom.

Etter å ha forsert et mindre borettslag sa det stopp. Etter dette borettslaget var det kun skog, så langt øyet kunne se (som ikke var så veldig langt, ettersom det var en skog i veien). Jeg så etter noe som kunne ligne på en sti, og fant et sted der brenneslekrattet var tråkket litt ned. I selve skogen var det faktisk tegn på at folk ferdtes jevnlig der: Stier bestående av knedyp gjørme gikk på kryss og tvers, og jeg tror jeg så et par kvinnetruser liggende og slenge. (Det jeg derimot ikke så, var noen form for belysning.)

Smått om senn bevegde jeg meg opp i dagslyset, og så igjen tegn på sivilisasjon: Bunnpris, og i horisonten, blokken der min bekjentskap bodde. Jeg hadde forsert villmarken, og kommet meg helskinnet fram til målet mitt.

Det er et par ting å hente ut av alt dette visvasset. For det første er det ting som tyder på at lokalbefolkningen liker seg best når de sitter stille, og avskyr tanken på å gå steder. Når de en sjelden gang iblant velger å flytte på flesket, benytter de seg like godt av anledningen til å svi av et par tusen kroner i bensin, som de har tjent på landbrukssubsidier, salg av "himkok" og annet lureri.

For det andre tror jeg lokalsamfunnet kunne skapt flere hundre nye arbeidsplasser dersom de innfødte ville tilby en slags "sherpa-tjeneste" for folk som kommer utenbysfra. Slikt er helt nødvendig for å klare seg på et gudsforlatt sted som dette.

-I

Et utbredt problem i små bygder som Trondheim, er at det er umulig å få tak i bra kebab. Man skal slite og jobbe, og sannsynligvis fører det ikke fram i det hele tatt. Uansett hvor lenge du leter og hvor mange sjapper du oppsøker, ender du alltid opp med drit og møkk. Enten koster kebaben din (uten drikke, selvfølgelig) omtrent like mye som å finansiere en verdenskrig, eller så smaker den som rester av Tore Strømøys avdøde kjæledyr som har godgjort seg et par uker her:

Bottom line: Drittaheim er et kulinarisk øde uten like...

-B

Jeg hadde denne morgenen gleden av å se en buss. Ja, du hørte riktig, en 100% ekte buss! Ulempen var selvfølgelig at denne skuddårsbegivenheten på hjul var frekk nok til å kjøre fra meg. Dritt"by"....

-B

Folk flest ser ut til å ha en eller annen sær definisjon på ordet by. Drittaheim blir ofte presentert som en by. Det er definitivt ingen by. Så langt minner det mest om en stor versjon av Moss (som heller ikke er en by, for faen), om dog noe tristere og jævligere. All kultur herfra er like svett og harry som Bjarne Brøndbos høyre armhule etter en lang slitsom kappeting av pølser (eller hva de nå faen driver med på steder som dette). Hele opplegget er rett og slett DISSENT (keyword, bare å huske), og da mener jeg ikke dissent til en viss grad! Jeg mener gjennomsyrende dissent, som å få stivna, gult vann til middag. Hadde Trondheim vært min egen sønn, hadde jeg vært en voldelig far.

-B

Klokken er 07.50. Den unge mannen dusjer og barberer seg på rekordtid. Samtidig stekes kyllingfiletfrokosten i panna, og moccamasteren jobber på høygir. Scenarioet som utspiller seg i hybelen en tirsdags morgen, minner mest om en fabrikk. Alt er optimalisert og effektivt, helt ned til minste detalj. Man må jo rekke bussen, eller hva? Man kommer jo tidsnok til matteforelesning, gjør man vel !!?

08.00 (det er nå bussen går, i følge rutetabellen i hvert fall)
 Etter at dusjen er ferdig, og kylling + kaffe er inntatt, hiver den unge mannen på seg klær, nærmest kaster de livsnødvendige gjenstandene ned i bag og lommer, før han slenger på seg jakka og løper som Usain Bolt på crack for å ha en sjanse til å få sette den slitne ræva si på et bussete, i stedet for et atskillig mindre komfortabelt sykkelsete, som kommer til å wrecke alt som heter potens i lang tid fremover. I det han runder hjørnet, og øyner holdeplassen, blir alle hans verste mareritt til virkelighet; det jævla venteburet er tomt for folk. Helt tomt. For de av dere som ikke helt skjønner hva dette innebærer, skal jeg summere betydningen av dette: Bussen har gått, det er fire år til neste gang bussen går, i løpet av de fire årene har den indiske sangeren Daler Mehndi rukket å bli 45 år gammel, og den latviske byen Riga nærmere 812. Så fire år er hardcore shit yo...

Mens han småløper nedover veien ringer den unge mannen i sin desperasjon til den andre unge mannen, for å spørre når bussen hans går, kanskje det er mulig å rekke den?! For man vil jo ikke komme for sent til forelesningen?! Det virkelige sjokket kommer når den andre unge mannen opplyser den første unge mannen om at forelesningen begynner sånn ca. kvart på ti.......

Jeg hater dette stedet...

-B

En sliten morgen. Jeg våkner, drar av meg dyna, og ser ut av vinduet, bare for å finne ut at jeg fortsatt er i åndsforlatte Trondaheim. All driten barnetv lærte oss om å reise gjennom drømmer og sånt er feil, og det er ingen hardere måte å finne det ut på enn dette. Til og med knærkerne savner man! Drittsted...

-B

Trondheim i Sør-Trøndelag, er for mange kjent som en idyllisk by, der det urbane og det tradisjonelle møtes i et fargesprakende fyrverkeri. Et yrende folkeliv, og sjarmerende trekk, gjør Trondheim til en yndet by for studenter og andre unge mennesker. Ryktene går land og strand om Samfundet og UKA, og hvilken en ung mann eller kvinne kunne vel ikke tenke seg å dra hit for å lære så mangt om teknologi, eller de oppi rasstappen så mange mulighetene man har her. Eller hva? HÆ? JA? DU KOMMER VEL EN TUR TIL TRONDAHEIM VEL GUTT?
.
..
...
....

For all del, hold deg unna! Trondheim er definitivt ikke en kul greie, det er knapt nok en by. Hadde Trondheim vært en person, hadde jeg sannsynligvis antastet vedkommende. Velkommen idioter, velkommen til byen der bussene går en gang i skuddåret, og trafikklysene skifter til grønt enda senere!

-B